257 år etter at de første reepslagerne hadde tatt banene sine i bruk på dette stedet, måtte de siste reepslagerne pakke sammen sakene sine og forlate området. I mellomtiden hadde det knapt bebygde området rundt banene blitt en tett bebygd storbydel med leiegårder, næringsvirksomhet, fabrikker og forlystelsessteder som hadde krøpet helt innpå reepslagerområdet – og det på bare noen få tiår:
Etter franskmennenes avmarsj «med ild og flamme» i 1814 ble det landlige området som ble kalt Hamburger Berg, i rasende tempo forvandlet til den offisielle og tett bebygde forstaden St. Pauli. Gjenoppbyggingen var fullført innen 1820, og i 1833 fikk området offisielt navnet «St. Pauli», etter kirken sin. I 1840 var de provisoriske markedsbodene av tre på Spielbudenplatz (derav navnet) forsvunnet til fordel for permanente hus, der publikum kunne more seg mot betaling. Ved årsskiftet 1860/61 forsvant endelig en avgjørende brems for næringslivet med portforbudet ved Millerntor: Tidligere ble gjennomgangen stengt etter mørkets frembrudd og åpnet bare mot et dyrt «sperrepenger», men nå kunne man gå inn og ut døgnet rundt – og gjestene flyktet ikke lenger i «portforbudspanikk» før sperreklokken ved Millerntor. Havnen ble en «port til verden», og tekniske nyvinninger som dampskipsfarten lå an til å lykkes – samtidig som ståltau fortrengte reepslagerproduktene.
Det voksende Hamburg viste allerede på 1870-tallet interesse for reepslagerområdet som byggegrunn. Men det var ikke lett å få tak i området: Reepslagerne sto fast på å få erstatning, og en årelang rettstvist med byen fulgte – en tvist som til slutt ble avgjort til reepslagernes fordel.
I mai 1883 tok reepslagernes historie på St. Pauli slutt. En ny tid hadde begynt, og bydelen var tett befolket.
I 1885 sto den første bygningen på det tidligere reepslagerområdet ferdig: En skole for barna i St. Pauli. (I dag Skolemuseet).