Den nordlige grensen for Reepschläger-området ble dannet av tomten til Pesthof, som i 1606 av sikkerhetsgrunner ble flyttet ut av den tett bebygde byen. Her var man ikke bare langt nok unna Hamburg, men hadde også nok plass til vidstrakte hager, grønnsaksbed, frukthager og beitemarker, slik at hospitalet kunne være selvforsynt. Det fantes et eget bakeri, fjøs for husdyrene, lagerbygninger og et apotek. Fra 1758 fikk Pesthof til og med sin egen rørledning for ferskvann med vannreservoar – og et eget kapell, slik at gudstjenestene ikke lenger måtte holdes på den brosteinsbelagte, sentrale plassen foran hovedbygningen.
Institusjonen var samtidig hospital, fattighus og bosted for gamle og funksjonshemmede mennesker, der hver gruppe hadde sin egen sal, eller, dersom man hadde økonomiske midler til det, et eget lite rom til disposisjon. Kostholdet var godt: Frukt, grønnsaker og til og med kjøtt sto regelmessig på menyen, i tillegg fikk man utvannet øl.
Rundt 900 mennesker fikk pleie her og/eller bodde på Krankenhof (som Pesthof ble kalt fra 1700-tallet), blant dem også personalet: En «matsjef», som samtidig var sårlege, og hvis kone førte tilsyn med matutdelingen og sykepleien. En skolelærer, en baker og et bud som utførte ærender utenfor, for Pesthof kunne ikke forlates eller besøkes uten videre. Det sørget en vakt og en egen Pesthof-port for, som ble låst samtidig med Millerntor.
I 1814 ble hospitalet brent ned av franskmennene. I 1843 ble det sørvestlige hjørnet av det tidligere Pesthof-området bebygd med det (tidligere) Israelitisches Krankenhaus (se også stasjon 4), der Jobcenter i dag holder til.
Se også om Israelitisches Krankenhaus: https://www.dasjuedischehamburg.de/inhalt/israelitisches-krankenhaus)