«Sittenlos» kan oversettes med «liederlig» – og med tanke på at det allerede for 200 år siden fantes bordeller i dette hjørnet av St. Pauli, blir det også tydelig hvorfor området fikk dette kallenavnet på 1800-tallet.
Rundt 1800 fantes det allerede flere «gledeshus» i området rundt dagens Herbertstraße. Da de første dampskipene fra omkring 1820 begynte å bringe sjømenn fra hele verden til St. Pauli, opplevde næringen en blomstringstid.
Særlig i Davidstraße og gatene rundt lå den gangen det ene «dansestedet med jenter» etter det andre. Den tids «lokale stormakt»: storbordellet «Zu den Vier Löwen». Det lå rett ved Davidstraße, og her gikk jentene frem og tilbake – det samme gjorde sjømenn, håndverkere og – så diskret som mulig – mang en velstående herre.
Når man(n) hadde bestemt seg for kvinnelig selskap, gikk turen til markedsbodene på Spielbudenplatz (se stasjon 8), der man kunne kjøpe billige, fargerike halstørklær. Et slikt ble bundet rundt «den utvalgte jenta», som bar det til herrens penger var brukt opp. Så lenge tørkleet ble båret, var diskusjoner med andre interesserte unødvendige.
Rundt 1900 bestemte Hamburg seg for å begrense prostitusjonen: Bordellbevillinger ble bare gitt for utvalgte gater – deriblant Heinrichstraße, som i
1922 ble omdøpt til «Herbertstraße». Bakgrunnen var at prostitusjonspolitikken endret seg på den tiden, og bordellvirksomheten ble avviklet. For å skape et nytt, «rent» image fikk de tidligere bordellgatene nye navn.
I 1933, under nazistyret, ble de røde skjermveggene i Herbertstraße satt opp. De skulle bidra til å kontrollere prostituertes liv så fullstendig som mulig.
Skjermveggene står der fortsatt – og er fredet. Dermed har byen Hamburg i 2024 bidratt til at man ikke glemmer ofrene for naziregimet blant de prostituerte.
Lørdag
I dag